• Elise Ervum

  • Home
  • About
  • Add me
  • Portfolio
  • Instagram
  • Generasjon perfeksjon

    Her sitter jeg på rommet mitt med musikk på ørene - tenker og skriver. Ironisk nok burde jeg egentlig sittet på Joe & Juice, spist sandwich og drukket en frisk smoothie, samtidig som jeg legger ut et bilde av hele seansen på snap chat. Vi kan vel alle innrømme at vi har kjøpt en smoothie, caffe latte eller vossvannflaske kun for å passe inn i samfunnet og selvfølgelig for et fint bilde, i god tro om at vi kun kjøper det for smaken sin skyld.

    Vi blir daglig bombadert med slike inspirasjonsbilder på sosiale medier, og livene til enhver ungdom ser perfekt ut. Og jeg skal innrømme det - jeg ble en del av de selv. Da jeg bodde i USA var regla en helt annen. Du ble akseptert for den du var, og folk så ikke ned på deg fordi du brukte de klærne du likte best. Man fikk heller et hyggelig kompliment og et smil. Der gikk gutta på byen med basketballsko eller treningssko, en fin skjorte og et par behagelig jeans, og jentene med enkle bukser, en fin topp og naturlig sminket. Det viktigste var tross alt å kunne alle tekstene til sangene som ble spilt på baren og kose seg, ikke å ta tusen bilder til snap chat av at man poppet champagnen i været og følte seg kul.

    Helt siden jeg kom hjem til Norge, har jeg kjent dette presset helt opptil halsen og vel så det. Man skal se bra ut til enhver tid, ha fine og inspirerende bilder på instagram, sende morsomme snaps og vise folk at man har et interessant liv. Vi skal prestere på alle plan når det kommer til jobb, skole, fritid og trening. Det er ingen hemmelighet, at dersom man ikke klarer å prestere på en eller flere av disse områdene, da vil man risikere å falle utenfor, eller rett og slett miste seg selv. 

    Generasjon perfeksjon blir dagens ungdom kalt og mange mener nok at vi har skapt dette presset selv. Det å ikke føle seg bra nok er en gjenganger hos de fleste, og dermed kjører vi oss selv ned i kjelleren for å prøve og være noe vi ikke er eller kommer til å bli. Vi tror vi kommer til å passe inn eller blir bedre likt hvis vi går med de rette klærne og legger ut fine, sminkede bilder av oss selv. Men gjør vi egentlig det? Og har vi påført oss dette presset selv?

    For å sette det på spissen. Jeg har tidligere levd som en toppidrettsutøver i en kort periode, hvor livet bestod av skole, lite fritid, 20-25 timer trening i uken, nok mat og nok restitusjon. Kjedelig, tenker du kanskje? Men en tryggere hverdag har jeg aldri opplevd før. Jeg husker mine medelever så rart på meg hvis jeg kom i matsalen med såkalte vanlige klær og sminke. Bloggen og instagram handlet om en usminket hverdag, og morsomme opplevelser som skjedde mellom all treningen og skole. I dag trener jeg kun 6 dager i uken. De fleste vil nok tenke at dette er mye for et normalt menneske, men samtidig sier en stemme i hodet at det er det jeg må gjøre for å føle meg vel, for å passe inn. Selv om jeg hele tiden prøver å si til meg selv at jeg kun gjør det for å oppretteholde en god helse. Samtlige av oss trener for å se bra ut og dersom vi har et par ekstra kilo for mye på kroppen, føler vi oss elendige og null verdt. Men vet du hva? Da jeg bodde i USA veide jeg 7kg mer enn det jeg gjør nå og jeg trente heller ikke like hardt som nå, men jeg var lykkeligere. Jeg brydde meg ikke, for det var akseptert å være forskjellige. Jeg passet inn, fordi jeg var meg selv. Jeg følte meg vel, fordi flertallet ikke latet som de var perfekte. Men hva gjør vi i Norge? Jo, vi tar på en maske hver eneste dag, presser oss selv til det ytterste og tror livet blir bedre av å late som vi er noe vi ikke er. 

    Det er generasjon perfeksjon og det vil ikke jeg være en del av lenger.

    Du vet du er i USA når..

    Hei dere! Jeg trosset mamma's råd om å stå over treningen i dag, vi får nå se på om det var så lurt. Uansett, jeg kunne bare ikke la open gym med volleyballjentene gå meg hus forbi. Når jeg spiller volleyball, glemmer jeg helt tid og sted, og alt som egentlig gjør vondt. Lett å lure seg selv der! Rett etter trening hadde vi night class i finans, og pga. alle utfluktene vi har hatt i det siste, var det nesten uvant å ha undervisning igjen. Vi jobbet med financial statement modeling, ganske spennende igrunn! Nå tenkte jeg å ramse opp noen morsomme fakta jeg har lært de siste årene om USA, bare for å underholde dere! 

    ♥ Sport er utrolig stort (spesielt football, baseball, hockey, basketball og volleyball) og alle har en viss interesse for det

    ♥ Drive through på McDonalds har en evig lang kø klokken 10 på morgen

    ♥ Det er reklame hvert 5. minutt uansett hva du ser på

    ♥ Det finnes fast food-kjeder overalt, og for å ikke glemme Starbucks

    ♥ Amerikanerne syns det er morsomt å se bankkortet mitt med bildet på, fordi det er uvanlig

    ♥ Du må betale husleien med en sjekk, som banken din overfører til eieren (dette tar tydelivis 5 dager...)

    ♥ Det er en uskreven regel om at du alltid skal holde døren oppe for den som kommer bak deg

    ♥ Du snakker til en lærer, skal du kalle de Prof. eller Dr. (dette spørs på hvor mye utdanning de har) og så etternavnet

    ♥ Country musikk er like populært som Rnb og pop

    ♥ Det er innafor å gå med North Face fleece, tights fra Pink og Uggs (spesielt i Chicago)

    ♥ De som jobber på matvarebutikken pakker tingene for deg i poser. Og posene er så dårlige at de ryker etter å ha gått bare 10 meter

    ♥ Folk spør om de kan lære noe på norsk. Jeg gir dem en enkel setning, og de har allerede gitt opp

    ♥ De tror at du bor på Nordpolen :-))))

    ♥ Du får gratis påfyll med brus på ALLE restaurantene

    ♥ Superbowl er en helligdag for amerikanerne

    ♥ Annenhver sang på radioen er fra Taylor Swift og det er obligatorisk å kunne tekstene


    Morsdagen

    Hva skulle jeg gjort uten disse vakre kvinnene som jeg er så heldig å ha i livet mitt? Dette er enestående damer som jeg verdsetter så mye! De stiller opp til enhver tid, setter familien sin før seg selv og så lager de verdens beste mat. Dere skulle bare visst hvor mange ganger jeg snakker om maten til mamma og bestemor når jeg befinner meg på den andre siden av havet. Jeg er heldig og velsignet med 3 super flotte damer, mamma, bestemor og mormor ♥

    Livet er ingen dans på roser, og jeg legger ikke skjul på at det til tider kan være vanskelig å bo så langt borte fra familie og venner, men samtidig vet jeg at de støtter meg uansett hva jeg velger i livet mitt. Det føles så bra. Slike fantastiske mennesker fortjener å bli satt pris på!

    Min kjære mormor gikk bort for 8 år siden og noen ganger føles det som det var i går. Hun har alltid vært der og passet på meg, uansett hva. Selv om jeg bare var 13 år gammel, forsto jeg nok mer enn jeg trodde selv. Jeg husker jeg fikk en følelse at jeg måtte holde talen i begravelsen hennes, ellers ville jeg angre på det resten av livet. Jeg holdt talen, og jeg har aldri følt meg så såret og modig på samme dag. Jeg vet at hun alltid vil se og følge meg fra himmelen.

    Å skrive dette var faktisk mye tøffere enn jeg trodde, og jeg har nok latt være å la tankene virkelig ta tak i meg. Selv om det ble mange tårer, føles det godt å kunne mimre en fantastisk kvinne som har betydd så mye for meg ♥ 



    "I guess you are used to the cold weather"

    Hei! Jeg tenkte på å lage et litt morsomt innlegg og idéne strømmet på i det jeg skulle legge meg i går kveld. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg syns amerikanere er noen rare skapninger, men vi nordmenn er ikke noe bedre selv, og det er en av tingene jeg har lært av å bo nesten 3 år i USA. 

    For 2 uker siden fikk Lene, Ellen og jeg låne bilen til en kompis for å kjøre til Ikea og matbutikken. Det var det verste snøværet jeg har sett på lenge og jeg spurte om han hadde vinterdekk, og det hadde han selvfølgelig ikke. Altså, her skjønner jeg virkelig ingen verdens ting. Folk i Chicago vet de får kong vinter på besøk hvert eneste år og alikevel går de mann av huset hver gang det daler ned et par centimeter med snø. 

    De er også veldig flinke til å overdrive, så nå som det er en såkalt snøstorm i New York, stenges både skoler, matbutikker, veibaner og det hele. Jeg kan aldri se for meg at skolen hjemme i Norge kommer til å stenge pga. snøvær. Da jeg var liten var det bare å tre på seg skiene og gå til skolen, uansett vær. 

    En annen ting som fasinerte meg var en gutt på skolen som gikk rundt i t-skjorte i går. Kjære deg, det var faktisk -4 grader og vi bor ikke i California. Jeg trasket som vanlig rundt i min store vinterjakke, votter, lue, skjerf og uggs. I tillegg pleier mine amerikanske venner å mobbe meg fordi jeg alltid går med så mye klær, og da referer de spesielt til mine vinterjakker. Er det en ting jeg virkelig hater, og da mener jeg hater, så er det å fryse. Jeg kan gjerne være ute i flere timer, men da skal jeg ha varme og gode klær på.

    Og så, for å ikke glemme alle de som tror at jeg bor på Nordpolen. Hver gang jeg møter nye mennesker sier de gjerne: "Du er vel vant til kulden du!" eller "Det er vel mye kaldere der du kommer ifra". Men når sant skal sies, amerikanerne har null peiling på hva som skjer i resten av verden og de tror de er det eneste landet som eksiterer. De fleste av dem har ikke vært utenfor landegrensene, så er det kanskje ikke så rart at de er som de er? Men, herlighet for noen skjønne mennesker de er. 

    Hvordan er det å ha undervisning på engelsk?

    Hei! Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive noen ord om hvordan det er å ha all undervisning på engelsk, og det skal jeg nok klare! 

    Først vil jeg bare påpeke at jeg aldri var noen kløpper på engelsk, hverken på ungdomsskolen eller videregående. Det var først da jeg begynte på ToppVolley Norge i 2. klasse hvor jeg ikke hadde noe valg. Min trener foretrekket å snakke engelsk, samt andre trenere som bare snakket engelsk. Vi reiste en del i Europa, og da ble jeg plutselig tvunget til å prate mer og mer. 

    Jeg skal innrømme at i starten var det vanskelig å ha all undervisning på engelsk, og spesielt når jeg skulle skrive min første innlevering hvor jeg ble vurdert på lik linje med amerikanerne. Når jeg nå tenker etter, er jeg glad for at jeg har alt på engelsk, for jeg har hørt at på blant annet BI, så har man undervisningen på norsk, men du må kanskje kjøpe en bok du trenger på engelsk. Dessuten er det mye lettere å finne skolebøker på engelsk, vil jeg nå si pga. utvalget på ebay og amazon. 

    Det tar ikke lange tiden før du prater flytende engelsk, hvertfall når vi har det grunnleggende fra skolen hjemme. Jeg husker veldig godt mitt 3. semester hvor jeg hadde mikroøkonomi, og det var veldig ofte jeg ikke forsto hva læreren snakket om fordi han brukte så mange vanskelige ord. Det er da det er lurt å ha tett kommunikasjon med lærerene, fordi de hjelper deg gjerne dersom du har problemer. Aldri vær redd for å spørre om hjelp, de forstår at du kommer fra et annet land og har noen ganger vanskeligheter for å forstå alt. 

    Ellers vil jeg si at alt kommer egentlig av seg selv. Det er jo sånn at øvelse gjør mester, og sånn er det med språk også. Jeg merker at mine innleveringer er betydelig bedre bare fra mitt første år. Også vil jeg si at dersom du prøver å være aktiv i timene (hvis det er mindre klasser), lærer du veldig mye av deg selv og språket. For meg hjelper det å ta masse notater for hånd i timene, for da lærer jeg hvordan jeg skriver ordene og samtidig får jeg også en oversikt over hva jeg lærte. 

    Håper dette var til hjelp! Jeg har også skrevet et innlegg om hvordan det er å studere i USA generelt. Trykk her. 

    Nyttårsforsett? Oppskryt?

    Hei! Du har vel sett alle de nye medlemme som trapper opp på treningssenterene i håp om at de endelig skal få en sommerkroppen som de alltid har drømt. Det er så typisk nå som det er starten på et nytt år, men vet du hva? Da jeg leste dette innlegget på bloggen til min bestevenninne, ble jeg nok en gang minnet på at det faktisk er helt tåpelig å ha disse urealistiske nyttårsforsettene. Hvorfor trenger vi et nytt år for å lage oss nye mål og samtidig komme i gang? For min del kan jeg lage meg et mål på bursdagen min, julaften, egentlig når som helst. 

    For meg som spiller volleyball, har det vært naturlig at jeg har lagt mine mål i forkant av sesongen, gjerne også før jeg starter på sommertreningen. Dette er også for å se at jeg blir bedre i treningen. Jeg syns også det er helt meningsløst å sette slike mål som; jeg skal bli i bedre form, jeg skal få en fin kropp til sommeren, jeg skal spise sunnere. Ja, det hjelper kanskje for noen, men jeg er ganske sikker på at de fleste av oss ikke helt vet hva vi legger i disse målene. Jeg vil heller si det er noe vi ønsker, ikke nødvendigvis noe vi går inn for. Sett konkrete mål for hva du vil oppnå! Små og store mål er også optimale, for de små målene kan også lede til de større målene. Et mål skal heller ikke være for lett, for det skal kjennes bra å oppnå et mål, og at du virkelig har jobbet for det. 

    Dermed velger jeg personlig å ikke sette meg noe nyttårsforsett, men heller mindre mål igjennom året som jeg kan måle underveis. Det er da lettere å se fremgangen. Lykke til med målsettingen :-)



    Follow your dreams

    For tre uker siden var min lærer fra ToppVolley Norge på besøk her i Chicago med tre jenter fra samme skole som jeg gikk på. De fikk se på treningen min og hilste på jentene på laget. Det var da det virkelig gikk opp for meg at, hadde det ikke vært for Ingebjørg og ToppVolley, hadde jeg aldri havnet her jeg sitter nå. I en komfortabel sofa i 4962 N Spaulding Ave i Chicago, USAs tredje største by. I det siste har jeg tenkt masse på at dette er et kapittel i livet som snart ender og det er faktisk litt trist å tenke på. Tiden har flydd avgårde og jeg håper ikke den går like fort dette skoleåret.

    Jeg tror og mener at det er viktig at vi alle følger drømmene våre. For meg betyr en drøm et mål i livet. Du vet når du spiller en lagidrett og dere har et mål om å vinne en turnering? Å studere i utlandet er for de fleste en drøm, eller kanskje fjern drøm, men det er også et mål. Jeg får ofte høre at jeg er så heldig som studerer i utlandet og da spør jeg alltid meg selv: hvorfor er jeg heldig og ikke du? Alle på min alder i Norge har mulighet til å studere i utlandet om de virkelig vil. Men, når det er sagt, er det ingen som kommer hit gratis og vi vet jo alle at for å oppnå et mål, må det jobbes hardt. 

    Det er så uendelig viktig å følge drømmene sine, ikke bare for å få anerkjennelse av folk rundt deg, men mest av alt for din egen del. For det er nemlig sånn i dagens samfunn at vi hele tiden søker anerkjennelse fra kjente og kjære på alt vi gjør og foretar oss. Jeg har i senere tid opplevd at folk jeg knapt kjenner plutselig vet at jeg bor i Chicago, men jeg er ikke her for å føle meg kul nok for mine venner, men for å utfordre meg selv og samtidig kjenne på mestringsfølelsen. 

    Poenget mitt er, følg drømmene dine og ikke la deg stoppe fordi du enten har en kjæreste hjemme eller et par foreldre som er engstelige. Foreldre skal være bekymret fordi de vil egentlig aldri gi slipp på barna sine, men så lenge jeg har det bra, vet jeg at mamma har det godt i mammahjerte sitt ♥







    Hvordan er det å studere i USA?

    Hei!

    Mange av dere lurer nok sikkert på hvordan det er å studere i et annet land i Norge, og da snakker vi om USA som jeg befinner meg i. Folk flest spør meg om hvordan det er å ha all undervisning på engelsk og om det er vanskelig. 

    Jeg har etter 2 år ved North Park University fått masse erfaring når det gjelder hvordan systemet fungerer her, for det er ganske annerledes enn i Norge. Siden jeg ikke har studert ved enten en høyskole eller et universitet i Norge, så er jeg ikke 100% sikker på hvordan det fungerer der. Jeg har jo en del venner som studerer hjemme og de har sånn kort og greit fortalt meg om hvordan det er, sånn at jeg kan sammenligne litt for dere.

    Stipend

    Mange av dere har nok sett på filmer at universiteter i USA er veldig store, og dette er selvfølgelig de dyrere skolene. Dersom du driver med en idrett utenom håndball (fordi amerikanerne har ikke hørt om den idretten) på høyt nivå, har du mulighet for å få stipend, noe som vil redusere skolepengene du må betale. Ja, for det er sånn at de fleste skolene er dyre. Heldigvis har vi nordmenn Lånekassen som kan hjelpe oss. Det er mange skoler i USA som krever at du må studere i 4 år, fordi en bachelorgrad vanligvis går over 4 år her. Nå har Lånekassen gjort det slik at du får lån for alle fire årene, noe som gjør det mulig å velge imellom enda flere skoler enn jeg hadde mulighet til. 

    God oppfølging

    Skolen jeg går på er en av de minste i distriktet fordi det er en privatskole og vi er ca. 4000 studenter tilsammen, som er ganske lite til å være USA. Dette fører til at klassene våre er relativt små og vi kan få bedre oppfølging enn skoler i Norge. På det meste er en av klassene mine ca. 30 elever. Alt vi gjør igjennom året teller og det er opp til hver lærer hvor mye vi skal gjøre utenom undervisingen. I en klasse hadde jeg 4 prøver på et semester, imens en annen klasse hadde jeg en quiz hver tirsdag. Dette fører også til at når vi har mid-term eller finals/eksamen, så teller de kanskje bare 30 eller 40% av karakteren i faget. Du tvinges til å jobbe jevnt igjennom hele semesteret og du er selvfølgelig pliktig til å møte opp i hver time. I de fleste klassene mine tar de fravær, men siden jeg spiller volleyball nå, får jeg lov til å være mer borte pga. kamper og turneringer. Det er jo ikke så gunstig for meg, siden jeg er den som må ta igjen det tapte arbeidet, men å drive med en idrett hjelper i alle fall meg til å være strukturert i hverdagen.

    Alt på samme språk

    Man skulle ikke tro at dette var en forskjell, men jeg har nemlig blitt fortalt at i Norge kan du ende opp med å få all undervisning på norsk, og alikevel så er bøkene på engelsk. Hvordan i alle dager skal studentene vite hvilke begreper de skal bruke når eksamen står for tur? Spør du meg, er det mye enklere å ha alt på samme språk. I tillegg er mine professorer veldig flinke i engelsk, og dersom du sliter med å forstå hva de snakker om, er de fleste villige til å hjelpe deg utenfor undervisningstid. 

    Kulturforståelse

    Jeg føler at mange nordmenn tror de vet hvordan kulturen er her i USA, men det er faktisk helt umulig å lære og kjenne en kultur hvis man ikke har tatt del i hverdagen dems og opplevd alt på innsiden. Jeg lærer ikke bare økonomi og engelsk, men jeg lærer også å sette pris på det jeg har hjemme og hvordan en annen kultur enn Norge fungerer. Jeg skal innrømme at jeg fortsatt tenker at amerikanerne gjør mange rare ting, men de tenker akkurat det samme om oss. Dessuten har jeg også lært meg hvordan jeg skal tilpasse meg inn i en annen kultur enn den jeg vokste opp med, for det er ikke alltid like lett å skli rett inn i mengden. Jeg har lært meg at det er viktig å være positiv til det meste og være litt "open minded", altså fordomsfri.

    Alt i alt er det virkelig verdt opplevelsen å studere i USA. Tenk på alle de vennene du får som du kan besøke senere i livet, og hvem vet, kanskje du finner deg en å dele resten av livet med her?  

    Når frykten fører til mestringsfølelse

    Hei bloggen! 

    Jeg har så mange tanker i hodet at det nesten renner over. Jeg har lengtet utrolig lenge etter å skrive en skoleoppgave på norsk, for det å uttrykke seg på engelsk er ikke alltid like enkelt. Noen ganger føler jeg at jeg kan gjemme meg bak det engelske språket. Norsk er så nakent, men allikevel et utrolig vakkert språk. Følelsene kommer liksom ikke helt frem når jeg skriver på engelsk og nå som to store innleveringer står foran meg, hadde jeg gjort alt for å få lov til å skrive på norsk. Det er faktisk noen ganger jeg tenker på om jeg har tatt det rette valget. Hvorfor skal jeg lese en bok som jeg ikke forstår noe som helst av? Hva er som får meg til å fortsette? Mestringsfølelse.

    Det er rart det der med språk, men samtidig veldig morsomt og lærerikt. Jeg klarer ikke helt å innse at for 5 år siden hadde jeg engelsk på videregående og jeg hatet det så uendelig mye. Nå blir jeg nesten litt små-sur hvis jeg ikke får snakket engelsk på en hel dag. Jeg tror det hele handler om mestringsfølelse. Det å føle at jeg faktisk klarer å ha to språk rullende rundt i hodet er jo i seg selv en mestringsfølelse. Jeg har faktisk bevist for meg selv at jeg klarer å mestre det jeg fryktet. Frykten for å ikke bli forstått i et annet land enn Norge. Frykten for å uttrykke seg på et annet språk. Frykten for å uttale ord feil. Jeg skal innrømme at jeg hadde en slik periode, men den gikk fortere over enn hva jeg selv trodde. Engelsk har blitt en del av meg og USA har blitt mitt andre hjem. Jeg er svært takknemlig. 

    Foto: Jan-Vidar Andersen

    #utveksling

    Jeg hadde en drøm

    Senest i natt hadde en merkelig og fin drøm, og vanligvis er det sånn at jeg husker selve handlingen når jeg våkner. I det siste har jeg opptil flere ganger drømt om at går inn på kontoret til Coach og forteller han at jeg vil spille volleyball igjen. Det sies at det du drømmer, har noe med hva man tenker på. Og jeg skal ikke lyve til dere, for jeg har et skikkelig stort ønske om å spille volleyball igjen. Dere har vel hørt om at de toppidrettsutøverne som legger opp i 1 år, men så kommer de tilbake fordi de savner idretten sin? Ja, der har du meg. 

    Da jentene hadde sin første turnering på hjemmebane, hadde jeg bare tid til å se første kamp i knappe 10 minutter, pga. jeg skulle ha fysikk. Den følelsen av å komme inn i hallen, med jublende volleyballjenter på alle kanter, gikk skikkelig inn på meg. Helt ærlig, så ble jeg så nervøs, redd og trist på samme tid, at hendene mine begynte å skjelve. Jeg var så nære før jeg begynte å gråte. I hele mitt liv har jeg aldri kjent med på den følelsen før, og den var ubeskrivelig ekkel. Tanken på at jeg kunne vært ute på banen med de herlige jentene og spilt den sporten jeg elsker av hele mitt hjerte, holdte på å knekke meg. Jeg fikk en følelse av at jeg angret på den beslutningen jeg tok denne våren. 

    Nå trener jeg volleyball for meg selv opptil 4 ganger i uken, hvor jeg for det meste øver på flakk-serve, hopp-flakk, hopp-serve og fingerslag mot en vegg. Samtidig prøver å overtale hjernen min til at kroppen min ikke klarer en hard sesong med volleyball. Men innerst inne, så vet jeg veldig godt at alt er mulig. Vi i Ervum-familien har en viss stahet over oss, så det burde ikke være noe problem.

    Undeveis har jeg også fått utrolig mange gode råd fra familie, gamle trenere, lærere og venner, men noen ganger blir det helt fullt i hjernen og jeg vet ikke hvordan jeg skal sortere tankene. Alle dere som har kommet med råd og tanker, dere skal vite det at jeg tar til meg alt dere sier. Jeg er bare en "liten" pappajente på 20 år, som fortsatt prøver å finne ut av livet og de valgene jeg må ta og har tatt hittil.

    #utveksling

    Dette irriterer en flypassasjer

    Hei!

    Jeg har tidligere skrevet innlegg om diverse ting som irriterer meg, og for å være helt ærlig er jeg en person som irriterer meg over det meste. Det kan vel egentlig kalles en dårlig vane. I går leste jeg en artikkel på vg.no om hva folk syns er mest irriterende når man reiser med fly. Jeg reiser en del med fly, så her er det nok å irritere seg over.

     

    1. Barn som herjer og sparker i setet ditt bak deg. (Å kjenne kneet inn i ryggen er alltid like irriterende! Heldigvis har ikke dette skjedd så veldig ofte.)

     

    2. Reisende som er beruset. (Dette skjedde faktisk på flyet til Bodø i helga, hvor to nordlendinger var ganske påvirket. De snakket høyt, samtidig og ble sure på flyvertinnen fordi de ikke fikk lov å kjøpe mer alkohol. Hallo??? Er dere 3 år gamle eller?)

     

    3. Reisende som umiddelbart regulerer setet maksimalt bakover. (Flyturen til Chicago i januar var sist gang dette skjedde. Og det er hvertfall irriterende når man skal sitte på flyet i 8 timer og samtidig skal ha maten på bordet foran seg. Det er nesten helt umulig dersom folk tar ned seteryggen.)

     

    4. Reisende som er for utålmodige med å ta ut håndbagasjen fra hattehyllen. (Hahahahhaa, jeg bestiller alltid setet i midtgangen sånn at jeg kommer først ut av flyet, spesielt på innenlandsreiser. Så jeg er vel en av de som har hastverk med å ta ut håndbagasjen.)

     

    5. Barneskrik. (Trenger jeg å si noe mer?)

     



    Og jeg bare elsker SAS ♥

     

    Before I Die - Check

    Hallo søte!

    Det er mange bloggere som legger ut bilder fra tumblr, særlig med "before I die" bilder om hva de vil gjøre før de dør. Jeg tenkte jeg skulle gjøre vri og vise de bildene som jeg allerede kan sjekke av på listen. Men det er selvfølgelig mye mer jeg har lyst til å oppleve. Det morsomte bildet må faktisk være "visit Norway", hehehe.





     

     

     















    Hva er dine drømmer?

     

    Jeg er takknemlig for ...

    Dette innlegget har jeg tenkt på lenge og akkurat nå fikk jeg litt skrivekløe. Helt sikkert fordi jeg har masse tanker og føler bloggen er det beste stedet å bearbeide disse tankene. 

     

    Noen ganger er det så vanskelig å vise til folk at man er takknemlig, fordi nesten alle nordmenn på min alder har vokst opp på et sølvfat. Jeg leser blogger daglig hvor tenåringsjenter klager over livet hjemme med foreldrene, at de hater plassen de bor på og at de helst vil flytte vekk. For det første er det ikke bare å pakke kofferten og reise avgårde til en plass man ikke har kjennskap til. Livet blir ikke alltid enklere vet å flytte vekk fra foreldrene, men det gir et annet perspektiv på livet. 

     

    Når jeg nå sitter alene (Karoline ligger faktisk i sengen ved siden av meg) på andre siden av jorden, uten foreldre, søsken og mine nærmeste venner, begynner virkelig tankene å løpe løpsk i hjernen. Jeg prøver hele tiden å være takknemlig for at jeg fått oppleve hittil i livet, og jeg har enda ikke blitt 20 år. Jeg vet faktisk om de ungdommene som ikke får gjøre alt de vil, fordi foreldrene har tenkt annerledes og har nærmeste bestemt framtiden for barnet. Jeg er så takknemlig for at mine foreldre alltid har gjort sitt ytterste for at jeg skal få gjøre akkurat det jeg ville hele veien. De har vel egentlig aldri sagt nei til noe, men heller kommet med råd og positiv kritikk. 

     

    Jeg er takknemlig for:

    * At onkel introduserte meg til verdens beste sport; volleyball.

     

    * At foreldrene mine ofret all sin tid for at jeg skulle få drive med volleyball. Kjøre meg på treninger, kamper, turneringer.

     

    * Jeg fikk gå på en toppidrettsskole som kostet en del, samtidig fikk jeg reise hjem så ofte jeg ville.

     

    * Jeg fikk reise til USA i 3. Klasse, samt flytte hit for 3 år.

     

    * At jeg hadde den beste julen noen sinne i 2012, nettopp fordi jeg hadde vært lenge borte fra familien. De la alle sine planer til side, bare fordi jeg var hjemme. 

     



    Hva er du takknemlig for?

     

    Det gikk opp for meg

    Hei!

    I dag gikk det virkelig opp for meg at mine aller beste jenter kommer hit om bare 8 dager. Jeg vet, 8 DAGER! Jeg snakket med mamma på skype om hva jeg ønsker meg av mat og godteri, for hun klarte å avsløre at jeg skal få påskeegg og planen er at Elise og Unni skal ta med dette til meg. Jeg har hele tiden tenkt at det så lenge til de kommer, men neste uke er de her. Jeg klarer virkelig ikke å vente med å vise dem livet mitt her I Chicago og jeg har allerede lagt noen planer for hva vi skal gjøre. Vi skal blandt annet se en Blue Man Group forestilling, spise middag i John Hancock Tower, gå på skydeck i Willis Tower og ta pariserhjulet på Navy Pier og selvfølgelig skal de få shoppe til de ikke orker og har mer plass i bagasjen.

     

    LOVE ♥

     




    Hvordan beholde vennskapet?

    Hei!

    Dette temaet er kanskje det jeg tenker aller mest på, nettopp fordi jeg ikke har bodd i Sarpsborg (hjemme) på snart 3 år. De vennene som man stiftet i barnealder er ikke sikkert de du skal være venn med resten av livet. Man flytter til nye steder, finner nye venner og lever livet. 

     

     

    Da jeg flyttet til Sand var dette en slags milepæl i livet mitt, hvor jeg virkelig fant ut hvem som var mine ekte venner. Noen venner må man være med flere ganger i uken for å beholde vennskapet og når man plutselig reiser bort blir det helt stille. Det er klart jeg var litt forberedt på dette, fordi jeg valgte å reise fra venner og familie for å følge drømmen min. Men alikevel går det ikke an å bli helt forberedt og det ble kanskje ikke slik som jeg hadde tenkt. Årene gikk og det spisset seg bare mer og mer for hvem som faktisk var/er mine ekte venner den dag i dag.

     

     

    Jeg skal ikke lyve, for jeg har mistet noen venner nettopp fordi jeg valgte å flytte langt hjemmefra, men jeg kan ikke sitte her å angre på det. Som et ordtak sier: det er bedre å ha noen få ekte venner, enn å ha mange som bare er halvveis. Jeg mener, hvis de aksepterer mine valg og støtter meg, da er de de ekte vennene som jeg virkelig bør satse på. 

     

     

    Fordi jeg allerede bodde borte 2 år før jeg flyttet til USA, bød det ikke på noen større problemer da jeg tok steget videre. Selv om jeg kanskje er den personen i vennegjengen som tar størst sjanser, er det like viktig for meg å stille opp for de hjemme og vise at jeg støtter de 110 % uansett hva de gjør. 

     

     

    Noen venner snakker jeg med omtrent hver dag, andre ikke. Unni, Elise og jeg har en felles samtale på chatte-programmet Kik, hvor vi oppdaterer hverandre hver dag om hva som skjer både i Chicago og Sarpsborg. Skype blir flittig brukt og jeg vet også en del av de leser bloggen min. Samtidig prøver jeg å bruke mye tid på venner når jeg først er hjemme. 

     

     

     

    Det aller største for meg er at mine to hjerter (Unni og Elise) kommer til Chicago om 18 dager. Jeg syns det er så gøy at de vil reise så langt for å besøke meg og jeg kan virkelig ikke vente med å vise dem livet mitt her. 

     



    Ikke fortvil dersom dere skal flytte bort for en periode. Bruk litt ekstra krefter på de du virkelig bryr deg om, og du vil garantert få igjen for det. Tro meg, dette har jeg ganske god peiling på nå!

     

    Den rette utdanningen?

    Hei!

    Jeg tenkte å ta opp et tema som er veldig vanlig og vanskelig for tiden, spesielt i den alderen jeg er i nå. For noen er dette valget bestemt og tatt siden de var små, mens andre sliter seg igjennom utdanningsmesser, kataloger, brosjyrer og nettsider, hvor de prøver iherdig å finne ut av hva man vil jobbe med eller utdanne seg som.


    For å være helt ærlig var dette heller ingen lett sak for meg. Mamma ville jeg skulle gå på idrettshøyskolen og enten bli fysioterpaut, osteopat eller kiropraktor. Pappa har egentlig ikke gjort seg opp en mening, men bestemor har alltid ønsket at jeg skulle satse på musikken og mener jeg burde jobbet med stemmen enda mer. Jeg har også fått høre av diverse lærere av jeg burde bli lærer eller noe innen for politi, mens tante syns jeg heller skulle bli advokat. Heldigvis har ingen tatt valget for meg og jeg har selv funnet ut hva jeg vil satse på. Det begynte at jeg leste litt rundt på utdanning.no om forskjellige yrker og utdanninger. Det var da jeg fant dette:

     

     

    Siviløkonomer må være analystisk anlagt og forståelse for metodefagene. Man må kunne uttrykke seg godt skriftlig og muntlig. Siviløkonomer bør ha et bredt interessefelt innenfor fagområdene og være motivert for ledelse av prosjekter, fagområder og personer.


    Om det passer midt i blinken, har jeg ikke peiling på. Det er fordi jeg studerer det nå og har ingen anelse om hvordan det vil være den dagen jeg får en jobb innenfor mitt felt. Jeg håper jeg har tatt det riktige valget, men jeg er samtidig åpen for å bytte yrke senere i livet. Jeg har nemlig hørt at gjennomsnittlig bytter en person yrke 3 ganger igjennom livet!

     

     

    Jeg har alltid vært en person som elsker å lede forskjellige prosjekter, i tillegg er jeg ganske utadvent og har egentlig aldri hatt problemer med å snakke foran en mengde med folk. Jeg føler jeg bør bruke denne evnen til noe fornuftig, samtidig som jeg liker å hjelpe mennesker og gi dem råd - og det er her økonomi-utdanningen min passer godt inn. 

     

    Å ta slike valg er slettes ikke lett og jeg anbefaler dere å utforske litt før man setter i gang med utdanningen. Samtidig er det lurt å stille seg selv disse spørsmålene: hvem er jeg, hva liker jeg å gjøre, hva er mine sterke sider, hva er mine svake sider, hvilke mål har jeg og hva er min store drøm?

     

    En bachelorgrad er på ingen måte lett og man bør ha mye interesse for området for å kunne komme seg igjennom. Prøv ut forskjellige jobber og se om du noen gang kunne trives med dette i fremtiden. Jeg jobbet 3 dager på SFO igjennom et utdanningsprosjekt på ungdomsskolen og det var da jeg fant ut at jeg ALDRI skal bli lærer eller jobbe med barn. Jeg trives best foran en pc-skjerm, gjerne med tall, et sted hvor jeg kan dele ideer og prate mye, og selvfølgelig hvor jeg kan guide folk i riktig retning.

     

    Lykke til med valget! 

    It's about time

    Hei!

    Jeg har fått så hektet på denne sangen i det siste, og det er vel på grunn av teksten. Den er så vakker og melodien er så sårbar. Sangen er jo steingammel, men hvem bryr seg om det? :)

     

    Skolen som forandret meg - TOPPVOLLEY NORGE

    Selv om Macen min gikk rett vest tidligere i uka, har jeg ikke mistet alle bildene. Er det da jeg skal si: takk og lov for at jeg skriver en blogg med utallige bilder? Jeg har mimret fra mitt siste år på ToppVolley Norge og har virkelig innsett hvor mye jeg har opplevd der. Skolen ligger kanskje ikke så veldig sentralt til, men fy søren så bra jeg hadde det der og ikke minst lærte jeg en hel del. Det forholdet som vi fikk til trenere, lærere, støtteapparat og resten av Sand, er noe jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Helt unikt!

     





    Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har forandret meg masse etter at jeg flyttet. Ikke bare ble jeg mer voksen og fikk føle på livet "uten" foreldre, men jeg presset meg over grenser som jeg tidligere ikke ville gjort. 

     

    Det å bo alene er ingen fest på roser og særlig ikke med 70 andre volleyballelskere. Når nabokameraten spiller høy musikk som dunker langt inn i hjerterota samtidig som man prøver å sove, gjelder det å holde "hodet kaldt". Det hele handler om å respektere hverandre og det er noe som jeg virkelig har hatt bruk for her i Chicago. Særlig når kulturen kommer som toppen av kransekaken. 

     



    Dette er USA er stort eksempel på, for da jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg hverken god i engelsk eller hadde noen planer om å flytte hit. Men sånn gikk det og her sitter jeg.

     

    Jeg har jo slitt med skader som alle andre toppidrettsutøvere gjør, men jeg har funnet en positiv side ved det: jeg har lært å kjenne kroppen. Det er ikke alle som kjenner forskjell på når det virkelig gjør vondt i kroppen og om man er litt støl eller i dårlig form. Jeg har lest mange artikler som sier at det ikke er lurt å trene når man er syk, men hallo, hvis man har en liten forkjølelse pleier jeg å tenke at det er bedre å svette ut dritten og bli frisk. På en volleyballbane er det litt flere hensyn å ta ettersom det ikke er så ideelt å spre basillene på de andre på laget. 

     



    På treninger ble jeg mye bedre til å presse meg selv og derfor kan jeg i dag, helt fint trene alene og alikevel ha en utrolig bra økt. Hvis jeg bestemmer meg for å løpe pyramide intervallen 10-11-12-13-12-11-10, som jeg liker veldig godt, gir jeg meg aldri før jeg faktisk er ferdig. En huskeregel eller et visdomsord jeg pleier å bruke hvis jeg er sliten er: dersom man er halvveis, kan man like så godt fortsette. Hvorfor skal man gi seg halvveis når man har jobbet så bra frem til der du er nå. 




    Jeg har også fått føle på at det er ikke lenger noen foreldre som maser om at rommet må ryddes, oppvasken må tas eller lekser som må gjøres. Som mamma pleier å si: klærne går ikke inn i vaskemaskinen av seg selv. 




    For å ikke glemme det aller viktigste som er skolens hovedfokus: volleyball. Jeg har fått lære så utrolig mye og i dag var jeg på min første volleyballtrening siden november. Gleden av å spille verdens beste og morsomste sport var bare så herlig. Jeg fant fort ut hvor mye jeg faktisk savnet å spille volleyball! 

     

     

    Helt til slutt vil jeg si at ToppVolley Norge har utrolig gode rammer for å utvikle seg som volleyballspiller, men også til å bli et bedre menneske. Det å flytte bort og få ting på avstand, gjør at man setter mer pris på hva som finnes hjemme. Det går virkelig ikke en dag uten at jeg savner de hjemme, men da blir gjensynsgleden enda større hver dag jeg får være med dem. Så lenge man har en familie som støtter deg 100% er det ingen som kan stoppe deg ifra å ta sjanser. Det er det livet mitt er basert på!

     

     

    Mitt aller beste tips: Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre å på noe man ikke har gjort!


    Ærlighet varer lengst - ikke sant?

    Hei!

    Da kommer et av mine ærlige innlegg hvor jeg rett og slett skriver ting rett ut, kanskje ikke så smart? Men jeg velger å gjøre det. Det er grunn til at bloggen min heter "volleyballelise" og det er fordi det er den idretten som står meg nærmest og som jeg elsker av hele mitt hjerte. 

     

    Da jeg gikk i 1. klasse på St. Olav VGS, fant jeg fort ut at det ble alt for lite spesifikk trening på volleyball, så derfor valgte jeg å starte på toppidrettsgymnaset på Sand. Dette var et valg som forandret meg veldig og hadde jeg ikke tatt det valget, ville jeg aldri vært i USA. Jeg trente volleyball 5-6 dager i uken i tillegg til kamper, turneringer og treningsleir, og ja, jeg hadde dårlige dager en gang i blant, men gleden av å spille volleyball gjorde meg i bedre humør.

     

     

    Hovedgrunnen til at jeg reiste til USA var pga. volleyballen, det å å få spille på et college-lag og det å få oppleve hvor stor idretten er i USA. Jeg skal innrømme at starten var veldig bra og tung samtidig, både fordi alt var nytt og at jeg var "alene" i et stort land uten de vanlige rammene jeg var vant til.

     

    Frem til skolen startet trente vi 6 timer hver eneste dag, men vi trappet ned til 3 timer da skolen begynte. Vi hadde ofte turnering på fredag (rett etter skolen) og hele lørdagen, og i nesten 2 måneder hadde vi opptil 5 kamper hver uke. Jeg skal love dere at det tar på. Jeg startet som opplegger og hadde en utviklingskurve som gikk ganske bratt oppover, men halveis i sesongen var det plutselig ingenting som stemte lenger. Den mentale delen gikk på en skikkelig smell og jeg slet utrolig med motivasjon og det å ha det ansvaret som en opplegger har på banen var vanskelig i nytt miljø. Jeg klarte rett og slett ikke presset og jeg satte meg skyhøye forventninger som jeg aldri klarte å oppnå. Dermed havnet jeg i posisjon hvor jeg tenkte mye negativt om meg selv. Jeg mistet gleden ved å spille volleyball, jeg hadde ikke lenger lyst å dra på trening og det hele føltes ut som en ekstra belastning.

     

     

    Treneren min kjente meg såpass godt, så han byttet meg til en annen posisjon. Jeg begynte å spille forsvar, og både selvtillit og motivasjon kom delvis tilbake. Da det gjenstod 3 uker igjen av sesongen, sa beina mine stopp og den verste beinhinnebetennelsen holdte på å ta knekken på meg. Jeg brukte 1 time før hver trening og kamp på å behandle de, og under hver oppvarmning var jeg nødt til å ta smertestillende for å komme meg igjennom smerten. En av de siste treningene før den siste turneringen gikk det virkelig over stokk og stein, alt var så vondt at jeg brøt sammen og treneren tok meg ut av treningen. Lille Elise i store USA som skulle klare alt på egenhånd, endte med å gå gråtene av banen i ren frustrasjon av alt. 

     

     

    Etter den siste kampen i sesongen satt Karoline og jeg i to timer på kontoret til treneren vår og gråt, mens han prøvde å roe oss ned. Jeg har aldri følt meg så langt nede før og tanken på at både mamma og pappa befant seg på andre siden av jorda, gjorde ikke saken noe lettere. Mamma kunne til og med se når vi skypet at jeg ikke hadde det noe bra. 

     

    Nå har jeg ikke tatt i en volleyball siden starten på november, jeg kan delvis løpe normalt i 30 minutter uten smerter, jeg får bedre karakterer på skolen og føler meg mindre stresset. Men jeg savner jentene, det samholdet vi hadde, og jeg savner alt det gode som volleyballen medførte. 

     



    Det er klart jeg har vurdert å spille neste sesong, for da vet jeg hva jeg går til og kan forberede meg bedre, men jeg har delvis tatt avgjørelsen at jeg ikke skal spille. Skolen går fremfor alt og en god utdanning er det som er det viktigste for meg. 

     

    Det er kanskje litt rart å skrive dette nå, men for de nærmeste er dette ingen overraskelse, men kanskje en større forklaring på hvordan jeg faktisk hadde det. Vi får besøk av TVN neste uke med elever som ønsker å se hvordan college-livet er i USA og jeg skal ikke skremme dem, men det er sånn realiteten er. Og jeg kan skrive under på at det er ikke bare jeg som har kjent på denne følelsen, som sagt har jeg mange norske venner som spiller volleyball i USA og Canada. 

     

    Helt til slutt er jeg glad for at jeg fikk denne muligheten og angrer ikke på at jeg fikk være en del av volleyballfamilien på North Park.

     

    Summer, I miss you

    The time goes fast

    Du er med meg alle dager, vakre mormor. Jeg kan ikke forstå at det er så lenge siden du gikk bort fra oss. Glemmes ei ♥

     



    Å bo med sin bestevenninne

    Dette er et veldig vanlig tema å snakke når man begynner å nærme seg slutten på videregående skole. Jeg skal ikke skremme dere for mye, men dette er faktisk en stor risiko å ta og det er ikke sikkert det blir slik man hadde forestilt seg. Dette er nok mye lettere for gutter enn det det er for jenter, rett og slett for gutter er enkle skapninger som sjeldent krangler. Jeg sier ikke at gutter ikke diskuterer, men kranglefaktoren er nok litt høyere hos jentene. 

     



    Jeg vil dele mine erfaringer med dere og kanskje få dere til å tenke dere om to ganger. Det er noen venninner jeg vet jeg aldri ville fungert å bo sammen med, nettopp fordi vi kanskje er for forskjellige. Karoline er som en søster for meg og vi er såpass like på alle plan at våre felles venner også merker dette. Det er viktig at hun er min nummer 1 og at jeg er hennes nummer 1!

     

    De første ukene kan virke som en fest, fordi man ligger våken til kl. 02 på natten for å snakke om gutter, shopping, rykter man hører og alt mellom himmel og jord. Det er når man har levd sammen i flere måneder at man virkelig merker hvordan det er. Det er viktig å ha en balanse, slik at man kan gjøre ting som den andre ikke alltid er med på. I fjor hadde ikke Karoline og jeg et eneste fag sammen, i år har vi to. 

     

     

    Nøkkelen til at Karoline og jeg har fungert såpass bra sammen, er at vi bodde på samme internat i to år før vi flyttet hit. Vi har levd under de samme vilkårene og vært på hverandre over lengre perioder. I tillegg bor Karoline i Bergen og jeg i Sarpsborg når vi er hjemme, som betyr at vi får en pause fra hverandre når vi er hjemme på ferie. Vi skal selvfølgelig møtes i sommerferien, men da blir nok dette bare en uke av 3 måneder. Vi har muligheten til å savne hverandre og det er utrolig viktig, dersom man skal fungere sammen over lengre tid. 

     



    Det hele handler om å respektere og vise hensyn til hverandre. Jeg kan se på Karoline når hun har en dårlig dag og da vet jeg akkurat hvordan jeg skal forholde meg til henne, noe som gjør at vi ikke krangler. Selv om vi begge er ganske så sta, snakker utrolig mye og har sterke personligheter, klarer vi likevel å tilpasse oss den andre. 

     

    Forholdet vårt høres kanskje perfekt ut, men hvis bare vi to diskuterer om noe, er vi alltid uenige. Vi kan diskutere, men krangler aldri. Vi er ærlige mot hverandre og dersom jeg gjør noe Karoline ikke liker, sier hun alltid i fra og omvendt. 

     

    Håper dette var til hjelp for dere som tenker å flytte sammen med god venninne!

     

    Det å følge drømmene sine

    Når jeg leser forskjellige blogger om hvor de vil reise går ofte New York, California, Florida og Mexico om og om igjen. For å være ærlig har jeg aldri vært noe god i engelsk og frykten for å måtte snakke engelsk 24/7 har vel egentlig slått meg flere ganger, og det er derfor jeg aldri har vært super giret på å reise avgårde til et annet land. Jeg hadde en liten drøm om å besøke USA, men ikke en eneste tanke på å flytte dit. Mest fordi det føltes veldig langt unna, vanskelig å komme inn, alt for mye papirarbeid og diverse.

     

    Og ja, det er forferrdelig mye styr som må ordnes og det koster ganske mye dersom man ikke får scholarship, i tillegg kan det hende du må ta SAT og TOFFL tester, vaskiner, skaffe visum, noe som automatisk blir en del penger. Men ikke fortvil, for har man virkelig lyst til dette, er alt mulig. 

     

     

    Det jeg mener er at dersom du har en drøm om å reise til USA eller et annet land for å studere, syns jeg ikke du skal drømme i evighet. Gjør drømmen til en realitet og forandre livet ditt. 

     

    Jeg har alltid vært over gjennomsnittet ansvarsfull og mine to aller nærmeste venninner hjemme i Norge har ikke kanskje ikke vært på samme level som meg, men nå har de bestilt flybilletter til Chicago i mars for å besøke meg. Jeg kan ikke beskrive hvor stolt jeg er av dem. Særlig hvis man flyr helt alene er det litt lett å få panikk av papirene man skal fylle ut på flyet, finne riktig gate og spesielt innsjekken til USA. Så lenge man ikke reiser alene vil dette alltid ordne seg og ikke la slike småting hindre deg å reise. 

     



    Å følge drømmene sine er utrolig vikitg, slik at man får mestringsfølelse i livet, lære om en ny kultur og ikke minst, lære å kjenne andre mennesker fra andre land. Min største barriere som jeg er utrolig stolt av, er at jeg faktisk kan snakke engelsk flytende uten å tenke meg om på norsk, og i tillegg til at jeg høres amerikansk ut. Det gjelder å bryte komfortsonen og gjøre noe som ikke alle andre gjør, men det DU vil. Ikke la andre stå i vei for drømmene dine, særlig lærere som får deg til å føle deg som dritt. Bevis for både deg selv og andre at du er verdt noe og at du klarer det. Det er da man oppnår noe i livet. 

     

    Mottoet som jeg alltid har levd etter forklarer det meste: det er bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man ikke har gjort.

     



    Håper jeg ga litt inspirasjon til å følge drømmene deres og lykke til med å realisere dem. 

     

    Hva dine drømmer?

     

    Hvordan er livet i USA?

    Livet i USA er egentlig veldig annerledes enn hva jeg forestilte meg. På mange måter kan USA virke litt likt Norge, men når man først bor her og får oppleve innsiden, det er da man virkelig forstår forskjellene. Jeg skal ærlig innrømme at starten på året bød på kultursjokk på alle plan. Det å tilpasse seg en annen kultur er ikke så lett som man tror. Man er oppvokst med en helt annen kultur og vil gjerne beholde den så lenge som mulig.

     Det er mange hjemme i Norge som spør om jeg ville hatt det samme livet i Norge, dersom jeg hadde studert enten i Oslo eller i Bergen. Men det ville jeg neppe hatt. Jeg har ikke forelesninger, men timer som jeg er pliktig til å møte opp, jeg får lekser nesten til hver time og det er ofte innleveringer eller prøver. Noen dager har jeg 2 timer med skole, andre dager har jeg 6 timer. De tidligste timene mine i fjor var 8.15, mens i år er det 11.40. Timeplan og lærere velger man selv. 

    Midt i uken kan det være hjemmekamper hvor våre egne venner spiller feks. baseball, basketball, football, soccer og volleyball. Sesongene er på forskjellige tider av året og på blant annet soccer og basketball er det mange som ser på. Vi er masse venner som samles for å støtte skolelaget. 

    I helgene er det alltid college fester rundt campus og amerikanerne er veldig sosiale vesner, så det er aldri noe problem å få seg venner. Man blir rett og slett aldri alene. 

    Vi bor som sakt 25 minutter med tog utenfor downtown og der er det masse å finne på. Det at man kan dra på shopping en søndags formiddag er alltid like koselig. 



    Her er noen flere innlegg om forskjeller og hvordan det i USA:

     Ting som er irriterende med USA.

     10 ting jeg elsker med USA.

    Året som forandret meg - 2012

    Hei!

    Jeg kan vel begynne å understreke at dette har vært et år som har gått over all forventning. Når jeg nå sitter og tenker tilbake på alt jeg har gjort, kan jeg virkelig si at dette har vært mitt år. 

     

    Jeg hadde mitt siste år på ToppVolley Norge som tilsa eksamensforberdelser og mye skolearbeid. Alikevel fikk jeg tid til en tur til USA med masse herlige jenter. Vi hadde en fantastisk avslutning på 13-årsskolegang med russetid, middager, avslutninger og bursdag. Igjennom denne tiden har jeg også funnet ut hvem som er mine virkelige venner, men også fått mange nye venner. 

     

    Sommeren gikk med til jobb og jeg hadde tidenes morsomste og mest slitsomme uke på OASE. Når man har kollegaer man trives 110 % med, går dagene som en lek. Jeg hadde en litt morsom episode hvor jeg gikk rundt på jobben og skrøyt av hvor forsiktig jeg var med iphonen min. Dermed kom jeg på den smarte ideen om å ta av dekselet for første gang på 6 måneder, og da kan dere jo gjette hva som skjedde etter 1 dag uten .... Min kjære hvite iphone 4S gikk nesten i tusen knas. Kollegaene mine fikk seg en god latter for å si det sånn!


    Halvveis i august pakket jeg sakene for "hundrene" gang og satte kursen mot The United States, noe som jeg ikke angrer et sekund på. Her har jeg fått være en del av Vikings Volleyball, reist til New York for å spille turnering, vært på utallige fotballkamper, besøkt Julie i Madison, vært på roadtrip til både Wheaton og Iowa, spist middag i 95 etasje og fått en herlige familie som jeg nå bor med. 

     

     

    Takk til alle som har gjort dette året så sinnsykt bra. Spesielt til familie og venner som har gitt delvis slipp på meg for at jeg skal få leve ut drømmene mine. Dere er verdens beste støttespillere ♥

    Ting som er irriterende med USA

    Jeg tar ofte toget her i Chicago og en ting som irriterer meg skikkelig er folk som absolutt skal stå når det er plenty av ledige sitterplasser. Og de fleste klarer ikke å holde balansen, så de ser jo ut som gjeng med død-drukne 18-åringer.

     

    En annen ting med toget er når folk har høy musikk på iphonen, da er det liksom ikke noe vits i å bruke ørepropper. Ellers så har vi de amerikanerne som snakker så innmari HØYT i telefonen, bah!


    Dette har aldri vært et problem i Norge, men i Chicago tar vi ofte taxi. Det er enten fordi det er for vanskelig å finne fram til en butikk downtown eller hvis vi skal på fest, og grinete taxisjåfører er aldri kult. Jeg skulle ta taxi downtown fra Apple Store til Sprint fordi butikken lå på andre siden av elven, jeg spurte om jeg kunne betale med kort, og han sa ja. Da jeg skulle betale på med kort fungerte det ikke og det sto: procedure waiting! Taxisjåføren klikket i vinkel på meg ....

     

    Skoletimer som begynner klokken 08.00 påmorgen. Jeg trenger vel ikke å si noe mer enn det.


    Noen amerikanere har en stor trang til å glo på oss utlendinger som om vi skulle vært kjendiser eller kom fra en annen planet. 

     

    Hvis vi skal spise på Charcoal Delights, må vi alltid spørre etter bestikk. Hvem er det som spiser uten bestikk? Jo, amerikanerne. 


    En amerikansk forrett er like stor som en hovedmeny i Norge, så dermed klarer vi oss med forrett til middag. Helt greit, for da sparer vi de pengene. 

     

    Amerikanere har en tendens til å gå utrolig sakte og gjerne 5 personer i bredden. Hjemme i Norge stresser alle rundt som noen hester, det er litt vanskelig her for da må vi nemlig løpe slalom igjennom folkemengden.


    At noen går i shorts og t-skjorte ute selv om det er 5 kuldegrader.

     

    Det vi kaller for pannekaker heter enten "crepes" eller "svenske pannekaker" for dem. Det vi ikke forstår er hvorfor de kaller de for svenske pannekaker, vi har da vel helt like pannekaker i Norge også????


    At de spiser peanøttsmør til alle døgnets tider. Til og med rett fra boksen med en skje. Jeg blir bare kvalm av lukten!

     

    10 ting jeg elsker med USA

    Hei!

    Selv om jeg sitter med den verste hjemmelengselen, så skal jeg smelle sammen litt unyttig fakta og ting som jeg liker med USA. For å være ærlig har de disse punktene bare falt ned i hodet på meg etter mange kjedelige timer på toget. Jeg syns selv det er morsomste å skrive innlegg med ting jeg "hater" og irriterer meg over, kanskje fordi det min måte å få det ut på. Dessuten er det sikkert mange av dere som kjenner dere igjen i mine hverdagsproblemer og irritasjoner.

     

    Høfligheten er ingenting å klage på. Vi sier takk, jeg beklager, unnskyld meg og hvordan går det omtrent hele tiden. Dette er ren folkeskikk og det var litt vanskelig å bli vant til det i førsten, men nå går det greit. Det var mest fordi jeg ikke er vant til at ukjente folk snakket til meg i Norge. En annen høflighetsregel er at man ALLTID skal holde døren oppe for den personen som kommer etter. I Norge slenger vi døren igjen rett i ansiktene til folk uten å bry seg, noe som er ganske uhøflig.


    Det at alt er billig er greit digg for oss studenter. Vi kan ikke akkurat klage på valutakursen om dagen, for nå er den nede i 5,6 og hurra for det. Karoline og jeg er ute og spiser middag flere ganger i uken, fordi det ofte er billigere enn å lage maten selv hjemme. Og her kommer neste punkt ...

     



    ... Vi kan gå ut å spise oftere fordi prisene er veldig lave. For rundt 60 kroner kan man få en skikkelig fin middag, og vi har jo alltid gode baguetter til 25-30 kroner på Subway og Jimmy John's. 


    Kollektivtrafikken er bare helt å elske her i Chicago. Det er selvfølgelig litt annerledes hvis man bor utenfor byen, men vi som bor 25 min fra selve downtown er dette aldri noen problem. Bussene og togene går omtrent hvert 5 minutt, så man trenger liksom aldri planlegge når man skal dra.

     

    Da jeg var yngre var jeg en av de som ikke var så veldig glad i engelsk, men jeg har bevist for meg selv at dette er et språk jeg håndterer rimelig bra nå. Noen ganger føler jeg at det er enklere å uttrykke seg på engelsk og følelsen av å snakke engelsk uten å tenke seg 100 ganger, er helt fantastisk. (Jeg hadde en episode forrige uke hvor jeg skypet med Julie, og jeg trodde Julie hadde gått fra dataen sin i noen minutter, så da begynner jeg å snakke med hun ene i leiligheten på engelsk vel og merke. Det jeg ikke visste var at Julie hadde hørt hele samtalen! Julie bare: Så flink du har blitt!!! Jeg ble jo drit flau ...)


    Når man går på college i USA finnes det mange forskjellige idretter man kan drive med. Hver skole har en maskot og det er helt vanlig å kle seg opp i skolens farger på de forskjellige kampene. Generelt skolespirit tar helt av her i USA. Karoline og jeg var i Madison for 3 uker siden og på footballkampen var det over 80 000 tilskuere. På skolen vår er soccer (altså det vi kaller fotball), basketball og baseball de mest populære idrettene.

     


    (Dette er fra fotballkampen mot Wheaton på hjemmebane.)

     

    Det finnes overlegne personer, men ikke på langt nær så ille som det er hjemme. Jeg har et inntrykk av at alle går rundt og ser sure ut i Norge, mens de fleste smiler og er glad i USA. De aller fleste er veldig hyggelige og de vil bare vil kjent med oss.


    Janteloven er ikke et ord som finnes her. I Norge er folk opptatte av å ikke skryte av seg selv, men her er dette helt ok. Første gang jeg var på Coach sitt kontor, viste han meg alle trofeene han har fått igjennom sin karriere og møter vi noen nye trenere, blir de ofte presentert med det de har oppnådd igjennom karrieren sin. 

     

    Det at alle butikkene er åpne på søndager er midt i blinken, for Karoline og jeg legger ofte shoppingdagen til søndagene. Dessuten pleier vi alltid å handle inn mat på søndager, rett og slett for da har vi fri. Subway har også døgnåpnet, så vi sulter ikke akkurat ihjel her borte.


    Mange på min alder vil nok ha Starbucks til Norge, men skal jeg fortelle dere noe? Jeg har nesten nabo med Starbucks! Trenger jeg egentlig å si mer?

     

    PS! Jeg glemte den siste og minst viktige tingen: været. Vi har hatt sol og 20 grader i dag. I dag ja, 3. Desember. (Håper dere likte innlegget, for det tok meg 3 timer å skrive det ....)

     

    RUSS 2013 - Gled dere (teaser fra Landstreffet Stavanger)

    Hei!

    Mange av dere 94-kullet er sikkert i full gang med å planlegge russentiden og jeg skal helt ærlig innrømme at det savner det litt. Her kan dere se teaseren fra bussringen på Landstreffet i Stavanger og glede dere samtidig. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg alltid havner på slike filmer og aviser, men på 00:10 ser dere altså meg. Hahahaha, dør av meg selv noen ganger. 

     

    Miss those crazy days

     

    RUSS 2012 ♥

     

     

     

     

     

    Bare 13 dager igjen

    Tenk at det bare er 12 dager til verdens beste jente kommer til Sarpsborg, og bare 13 dager til vi reiser til Chicago. Det har hele tiden føltes så lenge til, at jeg egentlig ikke har tenkt så veldig mye på det å forlate venner og familie her i Norge. Men de siste dagene og ukene, har det virkelig gått opp for meg hva jeg skal gjøre. Alt hittil har vært trygt og godt, og nå skal jeg ut i den store verden. Intet mindre enn USAs tredje største og usikreste by. 

    Hvis dere har noen spørsmål angående min reise, er det bare å legge igjen en kommentar :)

    You know you're a volleyball player when ...











    http://youareavolleyballplayerwhen.tumblr.com/

    Du var et stort forbilde

    Ting som var regnet som viktig blir plutselig uviktig, og uvesentlig. (Ezinne Okparaebo)

    Du var et stort forbilde. Hvil i fred Alexander Dale Oen ♥

    Ting som irriterer meg

    Dette innlegget har jeg tenkt på en stund og jeg kan tenke meg at vi er mange som irriterer oss over masse forskjellige ting. Men det å sette rikitig ord eller forklaring på hva jeg irriterer meg over, er ikke alltid like lett. Derfor fikk jeg lyst til å skrive ned noen punkter til dere. Kanskje dere har noen av de samme irritasjonene som meg?

    ♥ Når man har en pose med potetgull eller sjokolade og folk spør: "Kan jeg få smake?", når de allerede har smakt den sjokoladen før. De kan heller spørre om de kan få :)

    ♥ Hvis jeg låner bort ansiktskremen min og folk graver nedi med fingerene sine. Når jeg får den tilbake ser den ut som den har vært med i første verdenskrig. 

    ♥ Når er lærer ber meg om å legge ned Macen og en eller flere i klassen må reptere dette.

    ♥ Når den ene læreren min prater om Sauda Smelteverk hver bidige time. 

    ♥ Folk som synger når jeg feks. ser på The Voice på TV. Jeg vil jo høre artisten på TV'en, ingen andre.

    ♥ Å stå i kø. Jeg blir så rastløs og sur når jeg står i kø. Det er faktisk noe av det verste jeg vet om.

    ♥ At flyene til Rygge har sluttet å servere mat. Da må jeg vente helt til jeg kommer hjem for å bli foret. Jeg gidder aldri å kjøpe meg mat på Narvesen eller andre kiosker.

    ♥ Når folk sender inn mega-dårlige bilder til fotokonkurranser. Det er noen som ikke burde hatt et kamera! 

    Russetiden som toppidrettsutøver

    Mange av dere vil nok lure på hvordan russetiden er på en toppidrettsskole og spesielt her som vi bor på internat. Det første jeg kan begynne med å fortelle er at russetiden blir en del mildere, med tanke på at de hjemme faktisk fester hver eneste dag, dersom man har ork og penger til det. For min del ville jeg nok ikke gjort dette hjemme, fordi jeg får utrolig dårlig samvittighet mot kroppen min hvis jeg fester for mye. Jeg føler meg ekkel og prøver å finne veien til treningssenteret så fort som mulig etter en slik natt. 

    Selv om vi trener mye, betyr det ikke det at vi ikke er vanlig ungdom, for det er vi. Vi er som alle andre, bare at vi er over gjennomsnittet interessert i trening og volleyball. Forrige helg hadde vi russedåp, vi har tidligere vært på kroer vi Sauda (for min del ble det bare to i høst), vi skal hjem til en i klassen natt til 1. Mai og vi skal på landstreffet i Kongeparken (Stavanger). Det blir sikkert noe 16. Mai også, fordi jeg har valgt å reise hjem den uken, slik at jeg kan være med de hjemme også. 

    Så når jeg tenker meg om, er ikke russetiden til en toppidrettsutøver noe dårligere enn alle andre sine. En liten regel jeg pleier å følge: Drikk med måte og pass godt deg selv og dine venner. Blir det for mye i glasset, vil dette ødelegge veldig mye av det ut har lagt ned på volleyballbanen. 



    Savnet etter å være normal

    Det å leve som en toppidrettsutøver eller 24-timersutøveren krever mye fra en selv. Det er mange som har spurt om hvorfor jeg vil dette og hvordan jeg orker all treningen? Godt spørsmål. For det å gå fra 3 til 20 treningstimer i uka, er litt drastisk. Det betyr mindre tid til andre ting, som feks å være med venner. Hadde jeg bodd hjemme og trent like mye, ville jeg neppe hatt tid til å være mye med vennene. 

    Hverdagen min består av å sove, skole, trening og det sosiale med venner. 

    En tanke som har slått meg ofte er savnet etter å være normal. Det å bo med familie hjemme, gå vanlig studiespesialisering, trene 3-4 ganger i uken, shoppe med venner i helgene, dra ut og ha det gøy, tilbringe mer tid med familie. Det er her motivasjonen til volleyball kommer inn i bildet. Idretten jeg elsker av hele mitt hjertet, og savnet etter å bli mye bedre i volleyball. Jeg visste at hvis jeg skulle bli bedre kunne jeg ikke bo hjemme. Jeg måtte legge ned mange timer med trening for å nå målene mine. 

    Dette har ført til at jeg har satt meg nye mål for livet. 



    Et ordtak jeg lever etter: Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man ikke har gjort!

    Den følelsen ...

    ... av at jeg blir nabo med en Starbucks cafe til høsten.

    ... at om ett år kan jeg snakke flytende amerikansk.

    ... at jeg skal bo i USAs tredje største by. 

    ... at jeg begynner på studiene mine i august.

    ... at jeg til høsten skal bo med noen amerikanske jenter.

    ... at jeg fra høsten av må skrive alle skoleoppgavene på engelsk.

    ... at jeg bor en liten togtur unna Victoria's Secret, Sephora, Forver 21 og mange andre bra butikker.

    ... av at jeg faktisk skal bo i et annet land, langt borte fra Norge.



    Er det noen som vil flytte til USA en gang i livet?

    Personlig blogg?

    Jeg har ofte lurt på det å ha en litt personlig blogg. Jeg kan vel skrive under på at min er minimalt personlig når det gjelder hva jeg skriver om. Selv skulle jeg ønske jeg var litt mer personlig og at jeg delte mine meninger med dere. Selv om jeg fremstiller meg selv om en livlig jente med humøret på topp, har mine nedturer slik som alle andre. Hva syns dere om personlige innlegg?


    Les mer i arkivet »Oktober 2016 »August 2015 »Juli 2015
    hits